Musikk fra norge.

http://musikkfranorge.blogspot.com/2012/03/sonisk-blodbad-dark-spring-album-anm.html
Den som forventer seg en innadvent mørk plate som kunne vært brukt som alternativt soundtrack til Eraserhead blir skuffet, men er man åpen og ikke tar tittelen for bokstavelig så åpner det seg en plate i kryssningspunktet mellom synthpop og elektronisk krautrock. Umulig vil nok mange si. Vel Sonisk blodbad har gjort det og det høres faktisk vakkert ut.
Albumet er vakkert på en underfundig måte. En slags kryssning mellom KLF sitt “Chill Out” album og Schnitzler/Hatterud sitt “Hirschgebrüll” album. Umulig vil nok mange si, og mange vil nok hevde det inntil de hører dette albumet. Albumet er mye lysere i lydbildet enn fjorårets singel “Blue Room“. Faktisk burde kanskje titlene vært byttet om, slik at albumet het blått rom. Her strømmer det på av klar blå himmel inn i et rom fylt av botaniske sjeldenheter. Alltid med en blå melankolsk undertone som er albumets røde tråd.
Singellåten “Blue Room” er med her i en remixet utgave som virkelig drar albumet oppover mot crescendo, som blir utløst av avsluttningssporet “Cold Winter” som på en fabelaktig måte oppsummerer de løse trådene som har vært igjennom albumet og gir hele “Dark Spring” en ny mening. Brutal vakker avslutning av ett album du burde unne deg til fordypning i mørkt rom med ax volum. En garantert indre reise i ditt eget sinn. En filmopplevelse som ikke kan festes til filmlerret men som må oppleves. Kryss ut 23 mars i kalenderen for da er albumet i butikker som selger god musikk.

-Magne Fonn Havskor

“24 lyder i sekundet”
«En overraskende livsfrisk elektronika et sted i nabolaget til Fläskkvartettens Wallander-musikk» skrev jeg da Sonisk Blodbad kom ut med debutsingelen Blue Room i fjor. Nå er de ute med fullengderen Dark Spring, og det er bare å notere at de langt på vei innfrir forventningene fra singelen.

 

Bandet består av Ole Christensen fra Porsgrunn/Bergen, Haavard Tveito fra Kristiansand, det finske vokalfenomenet Sanna Saarinen og New York-kunstneren Steven Cerio. Sistnevnte er mest kjent for coverkunst og plakater han har laget for The Residents. I Sonisk Blodbad er han tildelt en virtuell trommekrakk (mye av musikken blir til gjennom filutveksling), i tillegg til at han har laget det Giger-inspirerte coveret.

 

På den nye platen har bandet også inkludert to sjeldne spor fra den tyske elektronikalegenden Conrad Schnitzler, som døde i fjor. Ja, det er sikkert flott å få han med. Conrad var en villmann, og laget mye spenstig elektronika som fortsatt tåler gjenhør. Men bidragene hans passer ikke inn i stemningen. I stedet trekker de platen i en stillestående new age-retning – komplett med fuglelyder og sukkersøte harmonier.

 

På egenhånd legger Sonisk Blodbad seg derimot i et mørkt og industrielt lydlandskap ikke så langt fra gamle helter som franske Heldon og britiske Throbbing Gristle, med nikk til Amon Tobin (musikken til Xbox-spillet Splinter Cell) og Trent Reznor (filmmusikken til The Girl with the Dragon Tattoo).

 

Ordet «filmmusikk» er her sentralt. Det er ikke vanskelig å se for seg denne musikken på lydsporet til en film. Da ville jeg hatt Blue Room på rulleteksten (men heller den melankolske singelversjonen enn remixen som er med på den nye platen, selv om det er morsomt å høre hvordan den pakkes inn i en metronomisk krautrock-beat) og den mørke tromme/synth-duetten «Det er ingen teatertriks» på åpningsbildene. Tittelen på sistnevnte høres i seg selv ut som et løfte til norske kinogjengere.